Sider: 0 treff
Kompetanseoversikt
Artikler: 0 treff
Nyhetsarkiv
Ansatte: 0 treff
Medarbeidere
Aktuelt: Publisert mandag 16. mars 2020

Kan helsepersonell nekte å jobbe med koronapasienter?

Etter vårt syn er det bare i helt prekære unntakssituasjoner at helsepersonell vil ha plikt og rett til å nekte å etterkomme arbeidsgivers instruks om å arbeide med koronapasienter. En tilsvarende snever adgang er det for verneombudets adgang til å stanse arbeidet.
Denne saken ble først publisert i Dagens medisin 2020-03-16 11.33

I DE NESTE ukene risikerer helsepersonell å møte syke koronapasienter med manglende smittevernutstyr. Enkelte kan være bekymret for om egen sykdom vil bidra til at man lettere blir syk. Hvilke muligheter har arbeidstaker til å reservere seg – og hvilke plikter har arbeidsgiver til å tilrettelegge for forsvarlige arbeidsforhold?

RETTSLIG UTGANGSPUNKT. Utgangspunktet er at faregraden den enkelte arbeidstaker må tåle, må utledes av arbeidsavtalen. Andre omstendigheter som arbeidets karakter, øvrige reguleringer av plikter, jamfør helsepersonelloven med videre, vil selvsagt også ha stor betydning for å fastlegge hvilken faregrad arbeidstaker må akseptere.

Arbeidsgiver har en rett til å styre arbeidstakere, herunder å sette dem til å utføre arbeid med smittede i den grad dette anses for å være en del av arbeidet. Denne styringsretten er likevel ikke helt absolutt.

Arbeidstakeres krav på et fullt forsvarlig arbeidsmiljø, jamfør arbeidsmiljøloven § 4–1, kan fort komme på spissen i forbindelse med behandling av koronapasienter.

Det skal etter vår vurdering svært mye til før helsepersonell kan nekte å behandle koronapasienter, dersom arbeidsgiver har gjort en god risikovurdering og tilrettelagt for arbeidet med godt verneutstyr.

Tilretteleggingsplikten tilsier at en arbeidsgiver så langt det er mulig skal tilpasse arbeidet for arbeidstakere som eksempelvis selv er i en risikosituasjon.

Videre har arbeidstakere og verneombud henholdsvis en plikt og rett til å stanse arbeidet dersom dette medfører fare for liv og helse, jamfør arbeidsmiljøloven § 2–3, annet ledd bokstav c) og arbeidsmiljøloven § 6–3.

“Arbeidsgiver har plikt til å sikre bemanning i avdelinger som ivaretar evnen til å levere helsetjenester over tid”

Disse utgangspunktene utfordres og påvirkes i krisesituasjoner som Covid-19-pandemien utgjør.

VID ADGANG TIL Å BEORDRE. Pandemien vi nå møter, gjør at Helseberedskapsloven kommer til anvendelse i tillegg til arbeidsmiljølovens bestemmelser. Dette følger av lovens § 1–1 om at formålene «er å verne befolknings liv og helse og bidra til nødvendig helsehjelp, helse- og omsorgstjenester og sosiale tjenester kan tilbys befolkningen …. ved kriser og katastrofer i fredstid».

Loven er en del av beredskapslovgivningen som gir svært vid adgang til å fravike de regler som regulerer rettigheter for individer i det daglige. Hvor loven kommer til anvendelse, er det gitt omfattende adgang til å sette bestemmelser i arbeidsmiljøloven til side.

Helseberedskapsloven § 4–1, lyder slik:

  • «Når betingelsene i § 1–5 er oppfylt, kan personell som er beordringspliktig etter § 1–4, pålegges av arbeidsgiver å forbli i tjeneste ut over ordinær arbeidstid. På samme vilkår kan departementet pålegge personell som nevnt, å møte frem på nærmere angitt sted og utføre nærmere tilvist arbeid innen virksomheter loven omfatter.
  • Pålegg etter første ledd kan ikke gis til gravide eller til personer under 18 eller over 65 år.
  • Ved kriser eller katastrofer i fredstid kan pålegg etter første ledd ikke gis til personer som alene har omsorgen for barn under 16 år eller for funksjonshemmede. I krig, eller når krig truer, bør de samme personer – så langt det er mulig – fritas for pålegg som nevnt. Dersom pålegg likevel gis, er den som gir pålegget, ansvarlig for å skaffe nødvendig omsorgsavlastning.

Plikten etter første ledd gjelder uavhengig av bestemmelsene om arbeidstid i arbeidsmiljøloven (vår understreking)».

Loven gir, med bakgrunn i den ekstraordinære situasjonen den kommer til anvendelse på, en svært vid, og etter ordlyden, en tilnærmet ubegrenset kompetanse til beordring. Bestemmelsen tilsidesetter bestemmelsene om arbeidstid i arbeidsmiljøloven. De øvrige bestemmelser i arbeidsmiljøloven om forsvarlig arbeidsmiljø mv. er det ikke henvist til.

Etter vårt syn vil bestemmelsen i seg selv, og formålet med loven, medføre at en som beordres i medhold av loven, kun i svært begrenset grad kan påberope seg vernereglene i arbeidsmiljøloven.

FAREGRAD – OG RISIKO. I etterkant av «22. juli» bestilte 22-juli kommisjonen en utredning av en rekke spørsmål tilknyttet risiko og arbeidstakeres plikt til å utsette seg selv for fare i forbindelse med innsatsaksjoner. Professor emeritus Henning Jakhelln skrev en informativ og god utredning. Ett av spørsmålene var:

  • «Hvilken betydning får bestemmelsen i Arbeidsmiljølovens. § 2–3 (2) c) for tjenestepliktens rettslige innhold med hensyn til hvilken risiko polititjenestemenn og ambulansearbeidere plikter å utsette seg for ved utførelsen av konkrete operative tjenesteoppdrag i sine respektive etater?»

Det var i tillegg spørsmål om grensene for verneombudets rett til å stanse arbeidet i de samme situasjoner.

Sentralt i utredningen er at aktivitetsplikt og faregrad, både på etatsnivå og for den enkelte arbeidstaker, blir sterkt påvirket av lov- og forskriftsbestemt hjelpeplikt i straffelov og helsepersonelloven med videre.

Sammenhengen mellom samfunnets sikkerhetsnivå og disponible ressurser på en side må veies mot betydningen av beslutninger for innsatsledelse og ansatte på den andre siden.

I vurderingen av risikoen den enkelte arbeidstaker må akseptere, «må utgangspunktet være at den faregrad som er knyttet til den stilling det er tale om i vedkommende etat, må ansees som en integrert del av arbeidsforholdet». Dette betyr for eksempel at det, særlig for helsepersonell, må vektlegges hvilken plikt samfunnet har pålagt deres organisasjoner i å yte helsetjenester.

Med henvisning til de aktuelle bestemmelser om blant annet plikt til å yte helsetjenester, holdt opp mot kravet til et forsvarlig arbeidsmiljø med videre, konkluderer Jakhelln med at den enkelte ansatte i svært stor grad må forholde seg til de beslutninger som tas av innsatsleder eller overordnet.

SNEVER UNNTAKSSITUASJON. Det settes opp en svært snever unntakssituasjon for den enkelte arbeidstakers plikt/adgang til å nekte å følge en instruks hvor:

  • «De ordrer og anvisninger som blir gitt, fremstår som klart uforsvarlige ut fra den foreliggende situasjon, og en slik fravikelse fra ordre eller anvisning hverken vil medføre økt fare for øvrige impliserte, eller på annen måte medfører vesentlige ulemper for innsatsaksjonen».

Konklusjonen tilknyttet verneombudets rett til å stanse arbeidet, innebærer i realiteten en forståelse som tilsier at bestemmelsen ikke har aktualitet. Det heter:

  • «Den rett som et verneombud har til å stanse konkret farlige tjenesteoppdrag, må antas å stå tilbake for den vurdering som gjøres av innsatsledelsen».

Med andre ord har den enkelte ansatte i en slik innsatssituasjon – kun i helt ekstraordinære situasjoner – en plikt/adgang til å nekte å etterkomme instruks fra innsatsleder.

AKSEPT AV RISIKO. Etter vår oppfatning har prinsippene om arbeidstakeres plikt til å akseptere økt risiko i en innsatsaksjon, en relevans til den foreliggende pandemisituasjonen. Hovedregelen er at en arbeidstaker, med henvisning til arbeidsmiljølovens bestemmelser, ikke kan nekte å utføre arbeider som pålegges av en overordnet.

Kun i ekstraordinære unntakssituasjoner, hvor instruksen enten setter den enkelte ansatte i en fare som ikke under noen omstendighet er akseptabel eller pålegget er klart uforsvarlig ut ifra den konkrete situasjonen, kan det være adgang til å nekte. Dersom en nektelse medfører økt fare for andre impliserte, eller en vesentlig ulempe for innsatsaksjonen, snevres handlingsrommet for lovlig nekt vesentlig inn.

Det som skiller pandemisituasjonen fra en enkeltstående innsatsaksjon, er at det er tale om en vedvarende faresituasjon med stort press på arbeidstakere over tid.

BEMANNINGSSITUASJONEN. Det ligger da på etatsnivå en plikt til å sikre at leveranser av helsetjenester er så kontinuerlige og robuste som etter forholdene er mulig.

Arbeidsgiver har da en plikt til å sikre en bemanningssituasjon på avdelinger som ivaretar evnen til å levere helsetjenester over tid. I dette ligger det at arbeidsgiver må sørge for sikkerheten til sine arbeidstakere og en belastning på sine arbeidstakere som tilstreber å ivareta en slik målsetning.

Arbeidsgivers plikt til å tilpasse arbeidet for arbeidstakere med særlige behov eller utfordringer består. Dette kan for eksempel være aktuelt for helsepersonell som selv er i risikogrupper eller (mer aktuelt) som har risikogrupper i sin husstand. Likevel vil disse hensynene i stor grad måtte vike dersom arbeidsgiver vurderer at det ikke er mulig å foreta slik tilpassing.

Dersom arbeidsgiver har tid og anledning til å foreta en kartlegging av særlig sårbare grupper, eller om opplysningene om særlig sårbarhet er lett tilgjengelig, mener vi at arbeidsgiver har en plikt til å tilrettelegge arbeidet for denne delen av arbeidstakerne.

LOJALITETSPLIKTEN. Til forskjell fra en enkeltstående innsatssituasjon vil også verneombudet og den enkelte arbeidstaker i kraft av lojalitetsplikten i et arbeidsforhold ha en plikt til å melde fra til arbeidsgiver om virkninger av den belastning enkeltindivider utsettes for.

Hvis en arbeidsgiver ikke evner å fordele arbeidet mellom sine arbeidstakere forsvarlig med den konsekvens at enkeltindivider utsettes for en kontinuerlig belastning og fare, slik at det ikke ut ifra omstendighetene som foreligger kan anses å være akseptabelt, kan det foreligge et grunnlag for å nekte å fortsette arbeidet.

I slike helt prekære unntakstilfeller kan dette i tillegg tilsi at verneombud griper inn mot belastninger på enkeltindivider, og at den enkelte arbeidstaker i tillegg selv har en plikt til å nekte å utføre arbeidet.

Etter vår oppfatning kan en slik inngripen trolig først være aktuelt om arbeidstaker/verneombud har meldt fra på forhånd om hva slike belastninger vil føre til, og at det må foreligge alternative løsninger for en arbeidsgiver i situasjonen.

SAMFUNNSANSVARET. Det er vårt syn at helsepersonell kun i helt prekære unntakssituasjoner vil ha plikt og rett til å nekte å etterkomme arbeidsgivers instruks om å arbeide med koronapasienter. En tilsvarende snever adgang er det for verneombudets adgang til å stanse arbeidet.

Dette vil kun være aktuelt dersom det aktuelle helsepersonellet, som en følge av en instruks, utsettes for en fare som ikke under noen omstendighet er akseptabel – eller en fare som er klart uforsvarlig ut fra en bedømmelse av den konkrete situasjon.

Denne særskilte faren som helsepersonellet utsettes for, må også veies opp mot hvilke konsekvenser en nektelse vil få. Dersom nektelsen vil utsette annet helsepersonell for en tilsvarende fare, eller nektelsen vil få alvorlige konsekvenser for pasienter, skal det svært mye til å nekte.

Regelverket vi her har gjennomgått, gir omfattende fullmakter til arbeidsgiver. Dette er nødvendig av hensyn til at viktig samfunnsinnsats i prekære situasjoner skal kunne gjennomføres mest mulig effektivt. Arbeidstakers, tillitsvalgtes og verneombuds interesser viker til fordel for samfunnsinteressen.

Med slike utvidede fullmakter er det av avgjørende betydning at arbeidsgiver er seg sitt ansvar bevisst og treffer forsvarlige beslutninger. Også i krisesituasjoner er arbeidsgiver avhengig av arbeidstakeres tillit.

Kronikkforfattere:
Børje L. Hoff, advokat og partner i Harris Advokatfirma, Bergen.
Claus Holm Isaksen, senioradvokat i Harris Advokatfirma, Bergen

Kontaktpersoner