Hvilke rettigheter har Vegeier?

Harris Advokatfirma har mange saker på Vestlandet som gjelder utvidelser av eksisterende vei, og hvor det er aktuelt å inngå avtaler med grunneierne. Vi får ofte spørsmål fra grunneiere om hvilke rettigheter eier av en tilstøtende offentlig vei har skaffet seg, og hvilke tiltak som kan gjennomføres på veien før det er nødvendig med en egen avtale med grunneier av den tilstøtende eiendommen. Vi vil her gi noen oppsummerende svar på noen av de spørsmål vi får.
 

Hvem eier veien?

Vi skiller mellom den som eier veilegemet (vegeier) og den som eier grunnen under veien (grunneier). Det første spørsmålet her er hvem som eier veilegemet (vegeier).

Når det gjelder offentlige veier, har vi i Norge tre forskjellige kategorier.

Eierskapet er normalt slik: Kommuneveier eies av kommunen. Fylkesveier eies av Fylkeskommunen. Riksveier eies av staten (Statens Vegvesen). Statens Vegvesen representerer imidlertid ofte Fylkeskommunen i saker om tiltak på fylkesveier, og det kan da oppstå uklarhet for grunneiere. Formell eier av fylkesveier er likevel Fylkeskommunen.

Det finnes også private veier. Disse eies av private, og disse holdes utenfor tema i dette skrivet.

En vei er offentlig dersom vedlikeholdet er overtatt av det offentlige, og veien er åpen for allmenn ferdsel (vegloven § 1). Det er således ikke et krav at det er inngått avtale mellom den private og det offentlige for at veien skal anses som offentlig. I de tilfellene hvor private og det offentlige deler på vedlikeholdet, er det generelt antatt at veien fremdeles er privat. Det må imidlertid foretas en konkret vurdering i hvert enkelt slikt tilfelle.

Eier vegeier også grunnen under veien? Og hva medfører det at veigrunnen blir matrikulert?

Matrikulering er når arealer blir utskilt til egen eiendom, og får eget gårds- og bruksnummer.

Det finnes mange veier i Norge som ikke er blitt matrikulerte. På kommunens kart vil de da fremstå som at veigrunnen fremdeles ligger på den eiendommen som har avgitt grunn for bygging av veien.

I slike tilfeller kan det oppstå spørsmål om grunneier faktisk eier grunnen fremdeles, og veien kun ligger på grunnen som en rettighet, eller om vegeier (den som eier veilegemet) også har overtatt eiendomsretten til grunnen under veien.

Man må her tolke ervervsgrunnlaget, altså grunnlaget for hvorfor det offentlige har fått en rett til å legge veien over denne eiendommen. Ervervsgrunnlaget er normalt en avtale eller en ekspropriasjonstillatelse. Tolkingen må skje konkret, og andre forhold enn kun avtalen / ekspropriasjonstillatelsen kan ha betydning.

Særlig i tilfeller hvor veien tidligere har vært privat, men senere blitt offentlig, ser vi eksempler på at vegeier ikke nødvendigvis har ervervet eiendomsretten til grunnen under veien. I flere tilfeller har overtakelsen skjedd uten at det er inngått noen avtale med kommunen, ved at kommunen kun har vedtatt at veien skal være offentlig og kommunen vil overta vedlikeholdet. Selv om kommunen har overtatt vedlikeholdet, medfører imidlertid ikke det at de samtidig er blitt eier av veigrunnen.

Det samme kan også være tilfellet for veier som allerede ved byggestart var forutsatt å være offentlige. Det må da foretas en konkret vurdering av grunnlaget for at det ble gitt tillatelse til å legge veien her.

I de tilfellene hvor veien har blitt matrikulert, og har fått eget gårds- og bruksnummer, vil det normalt være enighet om at vegeier er eier også av grunnen. Vegeier vil da normalt stå oppført i grunnboken som grunneier.

Det hender imidlertid at kommunen tar en «opprydding» og matrikulerer tidligere umatrikulerte kommunale veier. I noen tilfeller skjer dette med en melding til grunneier, i andre tilfeller blir grunneier kun tilfeldigvis oppmerksom på endringen, eksempelvis ved kartsøk. Spørsmålet som da oppstår, er hvilken betydning denne matrikuleringen har for eierskapet til grunnen.

Det er her viktig å vite at kommunen ikke kan skaffe seg eierskap til grunnen gjennom matrikulering. Utgangspunktet for å kunne besvare spørsmålet om eiendomsretten til grunnen er ervervet, er å tolke ervervsgrunnlaget. Matrikulering kan være et tolkningsmoment, særlig dersom det er lenge siden matrikulering fant sted. Men matrikuleringen i seg selv skaper ikke noen rettigheter.

Vi anbefaler alle grunneiere som blir oppmerksom på en slik matrikulering, hvor de mener at vegeier ikke har overtatt eiendomsretten til grunnen, umiddelbart å ta kontakt med den kommunen det gjelder og melde ifra om feilen. Jo lenger tid som går, jo vanskeligere vil det kunne bli å få rettet feilen. Spørsmålet om hevd av eiendomsrett kan også dukke opp om det tar for lang tid.

Kan vegeier utvide veien? Når er vegeier avhengig av en avtale med grunneier eller ekspropriasjon av grunn langs veien?

Når en vei skal utvides, må man tolke det opprinnelige rettsgrunnlaget for å få avklart hvor mye areal som allerede er ervervet. Jeg legger nå til grunn at vegeier allerede eier grunnen under veien.

Er veiarealet oppmålt og matrikulert, er det naturlig å ta utgangspunkt i kartet, men taler rettsgrunnlaget for en annen grense, er det rettsgrunnlaget som er det avgjørende grunnlaget.. En slik oppmåling og grenser fastsatt på kart kan få stor betydning, men trenger ikke være avgjørende.

Samtidig fremgår det i tidligere veglover hvor bredt areal som minimum erverves, dersom avtalen ikke sier annet. Etter veglovene fra 1824 og 1851 skulle hovedveier være 5 meter brede og bygdeveier 3,75 meter brede. Etter veiloven fra 1912 ble det ervervet 1,5 meter fra vegkant, etter lovendring i 1938 var det 2,5 meter fra vegkant. Etter vegloven 1963 (nåværende) er det 3 meter fra vegkant som er standard, uten at det fremkommer klart av loven.

Vegstyresmaktene kan igangsette arbeider på en vei, men de kan ikke gå utenfor grensene for det arealet som er ervervet. Da må de ha avtale med grunneier. Dette gjelder også midlertidig bruk. Vegeier kan således ikke ta i bruk deler av hagen til midlertidig massedeponering, uten en avtale med grunneier, eller uten at de har fått ekspropriasjonshjemmel for slik bruk. De kan heller ikke ta i bruk nye arealer til grøfter, skjæringer, murer, eller lignende. Uberettiget bruk gir rett på erstatning, og etter vår oppfatning gir rettspraksis grunnlag for å anføre at uberettiget bruk kan være selvstendig hjemmel for krav på erstatning også for alminnelige ulemper (ulemper man normalt ikke får erstatning for, som generell støy og støv), uavhengig av tålegrensen i naboloven.

Hva kan du gjøre når du plages med støy eller andre ulemper fra veien?

Det er viktig å huske på at også veier er en «nabo» i nabolovens forstand. Det vil si at nabolovens bestemmelser om hva som kan gjøres på nabotomten, her veien, i utgangspunktet kommer til anvendelse. Naboloven § 2 sier at sier at ingen må «ha, gjera eller setja i verk noko som urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe på granneeigedom».

Likevel er det slik at det skal en del til for at en skal få gjennomslag for sine krav mot en vegeier, selv om en opplever ulempene med veien som store. Dette fordi det i henhold til nabolovens § 2 tredje ledd, skal legges vekt på om noe er «venteleg etter tilhøva på staden».

Når det gjelder støy, følger det av forurensingsforskriften at innendørs støynivå ikke skal overstige 42 dB. Forurensingsforskriften gjelder kun innendørs støynivå.

I tillegg til forurensingsforskriften, finnes det en veileder for støy, T-1442, som gjelder utendørs støynivå. Denne gjelder ved planlegging av nye tiltak som kan medføre støy, eller ny støyfølsom bebyggelse i nærheten av eksisterende støykilder. T-1442 gjelder også dersom Vegvesenet vil foreta utvidelser av veien, anlegge gang- og sykkelsti, eller foreta andre nye tiltak på veien. Det skal da normalt foretas vurdering av støynivå, og eventuelle avdempende tiltak.

I T-1442 deler en inn områder etter støysoner, hvor gul sone er utendørs støynivå mellom 55 Lden og 65 Lden, mens rød sone er utendørs støynivå tilsvarende eller over 65 Lden. Det er anbefalt at støynivå på uteplasser og utenfor rom med støyfølsom bruk, ikke overstiger 55 Lden.

Ut over forurensingsforskriften og T-1442, foreligger det ikke bestemmelser som pålegger Vegvesenet å foreta undersøkelser eller tiltak for å redusere støynivået, hverken ute eller inne. Men en vei er også en nabo, som nevnt, og nabolovens bestemmelser om hva som kan foretas på en naboeiendom, kommer til anvendelse.

Dersom du har problemer med støy, må bør en ta kontakt med Vegvesenet og be om at det foretas en vurdering av støynivået. Vurderingene gjøres nå normalt teoretisk, basert på opplysninger om ÅDT (tall for antall biler som gjennomsnittlig passerer eiendommen), andel tungtransport, avstand fra vei og opplysninger om bygningen, type vinduer, isolasjon, med mer. Det er viktig å nøye gjennomgå opplysningene. En mulighet er også å utføre en privat støymåling, enten med eget utstyr eller ved hjelp av profesjonelle, dersom en ikke får en løsning med vegeier, og en er uenig i resultatene.

Mulige tiltak for å få redusert støy er støyskjermer, isolering, utskiftning av vinduer og innsetting av spesielle ventiler.

Når bør jeg kontakte advokat?

Dersom du er usikker på rettighetene dine, eller det er oppstått en konflikt med vegeier, anbefaler vi at du tar kontakt med advokat. En god advokat vil ofte kunne gi deg enkel rettledning uten at det koster alt for mye.

Dersom det er en tvist, kan du dessuten få dekket kostnader til advokat gjennom rettshjelpsforsikringen som følger med husforsikringen, og dersom det blir snakk om ekspropriasjon har man dessuten krav på å få dekket kostnader til advokat av den som vil ekspropriere.

Harris Advokatfirma har bistått grunneiere i over 90 år, og har mye erfaring med slike spørsmål. Vi er tilgjengelige for en prat dersom du ønsker det.