Naturfredning

Det er fem kategorier av naturfredning: nasjonalparker, landskapsvernområder, naturreservat, biotopverneområde og marint verneområde.
 
Et landskapsvernområde er et område som består av offentlig eller privat grunn, og som brukes blant annet til å ivareta kulturlandskap i aktiv bruk. Natur- og kulturlandskap av økologisk, kulturell og opplevelsesmessigverdi kan vernes. Eksempler på landskapsvernområder er Nærøyfjorden og Stølsheimen.
 
I praksis får landskapsvernområder ofte betydelige negative konsekvenser for eiendommene som blir berørt og gjerne på tilsvarende måte som naturreservatområder.
 

Naturmangfoldloven

Dagens Naturmangfoldlov avløste tidligere Naturvernlov. Naturvernloven sine erstatningsregler ga i utgangspunktet kun krav på erstatning til grunneier ved fredning av arealer til naturreservater og naturminner. Grunneiere berørt av landskapsvernområder hadde et svakt erstatningsrettslig vern.

I den nye loven er vernetyper som landskapsvernområdet likestilt med naturreservater.

Erstatning for økonomisk tap

Eiere og rettighetshavere til eiendommer som blir berørt av slikt vern, helt eller delvis, har rett til erstatning fra staten for økonomisk tap dersom et vern gjør det vanskeligere med igangværende bruk av eiendommen. Dersom bruken er avhengig av offentlig tillatelse er kravet på erstatning avhengig av tillatelse er gitt før det er gitt lovlig kunngjøring av verneforslaget.

Igangværende bruk

Men hva ligger i igangværende bruk? I utgangspunktet regnes som igangværende bruk den bruk som faktisk foregår på ervervstidspunktet, og dermed omfattes normal ikke bruk som er opphørt (med mindre opphøret skyldes sykdom eller eierskifte og det er meningen å gjenoppta bruken) eller bruk som ikke enda er kommet i gang. I praksis viser det seg at det oftest er bruk knyttet til skog som gir grunnlag for erstatning.

Kort oppsummert har grunneier krav på erstatning for skog dersom det er økonomisk drivverdig skog på arealet som vernes, og denne skogen som følge av vernet ikke lenger kan tas ned.

Utmålingen av erstatningen skal fastsettes etter ekspropriasjonserstatningsloven, og utgangspunktet skal tas i tidspunktet for vernevedtaket.

Prosessen

Fristen for å kreve erstatning er fire måneder etter at vernevedtak er truffet. Hva gjelder erstatningsprosessen skal staten innen ett år etter at vernevedtaket er truffet gi tilbud om erstatning til eier eller rettighetshaver som har fremsatt skriftlig krav om dette innen fristen.

Dersom tilbudet fra staten ikke aksepteres kan eier eller rettighetshaver innen seks måneder etter at tilbudet ble gitt fremsette krav for fylkesmannen om at staten skal begjære skjønn styrt av tingretten for å fastsette riktig erstatning.

Krav på dekning av saksomkostninger

Når det gjelder saksomkostninger til et slikt skjønn gjelder den ordinære
saksomkostningsregelen i skjønnsprosessloven § 42, som innebærer at staten som et utgangspunkt dekker alle kostnader. Dette inkluderer kostnader til grunneiers eller rettighetshavers advokat. Skjønnsretten kan imidlertid gjøre unntak fra dette, og det mest vanlige unntaket er at en i skjønnsretten får en dårligere erstatning enn tilbudet en har fått fra Staten. Det er derfor viktig å nøye vurdere tilbudet fra Staten før en eventuelt ber om at det tas ut krav om skjønn.

Advokatbistand

Harris advokatfirma har lang erfaring i å bistå grunneiere i saker om fredning eller vern av arealer etter naturmangfoldloven. Ta gjerne kontakt med oss for en uforpliktende telefonsamtale.

Ønsker du å vite mer om tvangsinngrep og erstatning? Da kan kanskje disse artiklene være nyttige for deg:

• Krav på erstatning ved ekspropriasjon fra landbrukseiendom
• Skjønn