Saken ble først publisert 30. oktober 2026 i BA som ett debattinnlegg
Statsforvalteren har viktige oppgaver. Men de har ikke fullmakt til å detaljstyre alt.
Bergen skal styres av de folkevalgte i Bergen. Det er bystyret som vedtar kommuneplanen. Kommunalt selvstyre er utgangspunktet. Staten har en viktig rolle, og herunder innsigelsesrett, for å beskytte nasjonale og vesentlige regionale interesser og sikre at loven følges. Men dette er ikke et mandat til å overta lokalpolitikken.
BT og BA omtaler hhv 28. oktober og 12. oktober kritikken av byrådets forslag til ny KPA 2027, herunder at det har vært for lite dialog med Statsforvalteren.
Tett dialog er ofte positivt, men ingen garanti for en god planprosess. Ved forrige rullering, KPA 2018, var dialogen svært tett. Da KPA 2018 kom til politisk behandling i 2019, var den allerede «ferdigforhandlet» mellom kommunen og Fylkesmannen. I brevet fra Fylkesmann Lars Sponheim 24. januar 2019 het det:
«På generelt grunnlag minner vi om at hvis det bli foretatt endringer i plankartet eller i de juridisk bindende planbestemmelsene, utløser det krav om nytt offentlig ettersyn.»
Høring er en demokratisk garanti. Men med stort tidspress for å få vedtatt KPA 2018 før valget, var politikerne helt låst: Vedta planen uendret eller at fristen ryker. De folkevalgte ble i praksis satt sjakk matt. Statsforvalteren hadde fått akkurat den KPA han ønsket seg.
Vi vet i etterkant at KPA 2018 er den største årsaken til at mye av utviklingen i Bergen har stoppet opp. Den er ekstremt detaljert og komplisert. Dét synes det å være tverrpolitisk enighet om.
At Byrådet nå har valgt en annen måte å saksbehandle KPA på, er på denne bakgrunn svært forståelig. Hovedgrepet til byrådet er jo nettopp å snu den negative utvikling som er skapt gjennom KPA 2018.
Byrådet vil forenkle og skape vekst og utvikling. Byen trenger handlingsrom, vekst og gjennomføringskraft for å bevare konkurransekraften.
Samtidig er ikke endringene i høringsforslaget så store som mange i næringslivet hadde håpet på, noe byrådet trolig i alle fall delvis har gjort for å hindre statlige innsigelser.
Byutviklingsbyråd Eivind Nævdal-BolstadFoto: Anders Kjølen, BA.
Statsforvalteren har en viktig oppgave. Flom- og skredfare må håndteres. Drikkevann må beskyttes. Fredede kulturminner må sikres. Reelle problemer for det overordnede vegnettet må avklares. Her trenger Bergen fagmyndigheter som sier tydelig fra, og kommunen må rette reelle mangler. Men vernet om viktige interesser er ikke en fullmakt til å detaljstyre alt.
Hvorfor må akkurat 20 prosent være grensen for antall boliger under 50 kvadratmeter i større prosjekter? Hvorfor må sentrale områder ha akkurat 0,2–0,4 parkeringsplasser per 100 kvadratmeter bolig og en frikjøpsordning? Hvorfor skal fire avganger i timen og 500 meter til holdeplassen være en generell terskel for ny utbygging i øvrig byggesone?
Disse eksakte kravene er ikke fastsatt i de nasjonale retningslinjene, de må vurderes etter lokale forhold.
Gode bomiljøer og klimavennlig transport er viktige mål. Men det kan ikke stilles likhetstegn mellom målene og disse bestemte tallene. Skal lokale valg settes til side, må myndighetene forklare hvorfor andre dokumenterte løsninger ikke er gode nok.
Så lenge nødvendigheten ikke er konkret begrunnet, bør disse delkravene trekkes eller endres. Bergen trenger løsninger, ikke en omkamp for å bevare detaljerte regler vi har sett ikke fungerer.
Dette er også regjeringens instruks. Kommunalminister Bjørnar Skjæran har understreket at rent lokale forhold ikke gir grunnlag for innsigelse, og at boligbehov skal hensyntas.
Rundskriv T-2/16 krever høyere terskel ved vesentlig samfunnsnytte, og at alternativenes kostnader og gjennomførbarhet vurderes. Det holder ikke å vise til et nasjonalt mål og hoppe over avveiningen.
Statsforvalteren må spille på lag med Bergen som motor i Vestland, og med sin egen regjering. Målet om å få i gang byggingen av 130.000 boliger innen 2030 må merkes også i nedover i statsforvaltningen. Det må forenkles og legges til rette for vekst og utvikling nettopp slik byrådet ønsker, og regjeringen jobber med nasjonalt.
Si nei når nasjonale interesser og lovkrav gjør det nødvendig. Ellers: Gi Bergen rom til å velge. Det er forskjell på å passe på Bergen og å detaljstyre Bergen.
