Høyesterett opphevet dommen mot Rambøll – brudd på kontraktsforpliktelser gir ikke grunnlag for erstatning utenfor kontrakt

Kort om saken

Byggherren gjennomførte en prosess med oppføring av et boligbygg med fire leiligheter i Sandefjord. Han engasjerte Kvartal 19 Arkitektkontor AS (K 19) som arkitekt og ansvarlig søker. Ved årsskiftet 2013/2014 ble Bobygg AS engasjert som entreprenør, som igjen hentet inn Mesterbygg Vestfold AS Mesterbygg som «total underentreprenør». Mesterbygg hadde egen underleverandør.

Høsten 2015 ble Rambøll engasjert av Bobygg for å foreta dimensjonering av bæresystem for plan 2 og 3 i bygget. Det ble videre inngått avtale om at Rambøll skulle gjennomføre brannteknisk prosjektering. Foreløpig brannsikkerhetskonsept ble utarbeidet og Rambøll søkte om ansvarsrett som prosjekterende for brannteknisk konsept og branntegninger.

Det foreløpige brannsikkerhetskonseptet beskrev overordnede krav, forutsetninger og minimumsytelser for konstruksjoner, bygningsdeler og installasjoner som måtte være oppfylt for å overholde funksjonskravene i teknisk forskrift til plan- og bygningsloven.

Det oppsto etter hvert uenighet om brannkonseptet knyttet til behov for sprinkelanlegg, og Bobygg sa 8. februar 2016 opp Rambøll som brannrådgiver. Rambøll meldte deretter inn opphør av ansvarsrett for brannteknisk konsept og branntegninger. Bobygg engasjerte en ny ansvarlig for brannteknisk prosjektering.

Etter søknad innvilget kommunen i november og desember 2016 brukstillatelse for leilighetene.

Det ble senere avdekket vesentlige feil ved brannsikringen. I store deler av bygget var det brukt materialer og løsninger som ikke oppfylte gjeldende krav til brannmotstand.

I januar 2021 ga kommunen med øyeblikkelig virkning pålegg om opphør av bruk av huset til boligformål. Senere vurderinger har vist at det ikke er mulig med utbedring, slik at bygget må rives og bygges opp igjen.

Saken har ledet til en rekke tvister. Et av søksmålene var mot Rambøll med krav om erstatning. Rambøll ble i lagmannsretten frifunnet for ansvar etter bustadoppføringslova, men funnet å være erstatningsansvarlig etter de alminnelige erstatningsregler.

Høyesteretts utgangspunkt og presisering for sine vurderinger – brudd på en allmenn handlenorm

Høyesterett viser til og gjentar de alminnelige reglene om erstatning utenfor kontrakt, nemlig at den som ved forsett eller uaktsomhet har forvoldt en skade, plikter å erstatte det oppståtte tapet; det såkalte culpaansvaret.

Høyesterett slår så fast det sentrale, nemlig at culpaansvaret aktualiseres når skadevolder har brutt en rettslig handlenorm. Videre at dette ansvaret kan supplere det kontraktsansvaret som følger av bustadoppføringslova eller andre kontraktsrettslige lover.

Med henvisning til den såkalte Bori dommen uttaler Høyesterett også at skadelidte kan velge hvilket ansvarsgrunnlag som gjøres gjeldende. Dette utgangspunktet er siden gjentatt blant annet i Kruse Smith dommen fra 2021.

Høyesterett uttaler så helt sentralt for sin avgjørelse i avsnitt 41 «at vilkårene for ansvar etter det alminnelige skyldansvaret ikke er de samme som for et kontraktsrettslig ansvar.»  Videre som vesentlig at «det ikke utgjør et grunnlag for alminnelig skyldansvar at den påstått ansvarlige har handlet i strid med sine kontraktsforpliktelser.»

Høyesterett presiserer at følgelig at et culpaansvar «forutsetter at det foreligger brudd på en handlenorm utenfor det som følger av kontraktsforholdet.»

Høyesteretts vurdering av lagmannsrettens avgjørelse – brudd på kontraktsforpliktelser gir ikke grunnlag for ansvar utenfor kontrakt

Høyesterett viser til at lagmannsretten har lagt til grunn at utførende hos Rambøll ikke hadde oppfylt en omsorgsforpliktelse som fulgte av kontraktsforholdet overfor privatpersonen.

Om denne vurderingen presiser Høyesterett i avsnitt 56 at: «Retten bygger ikke på at A var kjent med at bygget ble oppført i strid med gjeldende regler. Det var heller ikke tale om en risiko som var skapt av Rambøll. Det han bebreides for, er at han ikke har foretatt undersøkelser eller advart om muligheten for at det kunne oppstå regelbrudd knyttet til andre aktørers kontraktsoppfyllelse. Hvis kontraktsforholdene tenkes borte, er det vanskelig å se på hvilket grunnlag han skulle ha plikt til å handle slik lagmannsretten gir uttrykk for .»

Etter dette gjennomgår Høyesterett den av Rådgivende Ingeniørers Forening (RIF) vedtatte «norm for god forretningsskikk», med en redegjørelse for aktivitetsplikter for arkitekter i ulike sammenhenger. Etter gjennomgangen av disse slår Høyesterett fast at Rambøll ved den utførende ikke har opptrådt i strid med RIFs norm eller at normen gir støtte for å oppstille en allmenn handlenorm som er brutt.

Opphevelsen

Høyesterett fant at rettsgrunnlaget var feil anvendt og lagmannsrettens dom om erstatning ble opphevet. Lagmannsretten må foreta en ny vurdering og enten finne slikt culpaansvar på bakgrunn av brudd på en allmenn handlenorm, eller frikjenne Rambøll.

Hva betyr dommen?

Lagmannsrettens dom har blitt kritisert for å innebære en problematisk utvidelse av rådgiveransvaret.

Høyesteretts slår fast at det for ansvar utenfor kontrakt må foreligge et brudd på allmenne handlenormer, og at grunnlaget ikke kan være brudd på omsorgsforpliktelser som følger av inngåtte kontrakter.

Men samtidig viser Høyesterett nettopp at de vurderer konkret om det utover en omsorgs- og lojalitetsforpliktelse i kontraktsforholdet, som ikke kan gi grunnlag for et culpaansvar, alternativt kan utledes en allmenn handlenorm som kunne gi grunnlag for ansvar.

Så Høyesterett har gitt kritikerne rett i at ansvaret ikke kan trekkes så vidt og på et slikt grunnlag som lagmannsretten gjorde. Men Høyesterett holder døren åpen for at det ved en konkret vurdering i den enkelte sak kan foreligge enten opptreden eller unnlatelser som vil være kontraktsbrudd som også kan være brudd på allmenne handlenormer.

Hva kan rådgivere få ut av dette?

Rådgivere kan som et klart utgangspunkt ikke holdes ansvarlig for andres utførelsesfeil.

Det er heller ikke noen plikt for rådgivere til å søke etter eller undersøke om andre leverandører i et prosjekt gjør feil.

Når feilen som oppstår ikke knyttet seg til et forhold rådgiver er kjent med og heller ikke feilen skyldes en risiko som er skapt av rådgiveren har rådgiveren heller ikke noen plikt til å gjøre nærmere undersøkelser.