Avgjørelser fra BFJR - 2021

Under følger en oppsummering av sakene som ble behandlet av BFJR i 2021. Avgjørelsene kan leses i sin helhet her.

Sak 663 – avsagt 09.03.2021. Voldgiftsdom.

Saken gjaldt tvist mellom totalentreprenør («TE») og underentreprenør («UE») om vederlagsjustering som følge av forsinkelse i et boligprosjekt. Det var inngått kontrakt i tråd med NS 8415.

Sammenfattet gjaldt tvisten to av byggene i et større prosjekt. Etter at de to byggene ble forsinket av grunner som TE hadde risikoen for, oversendte UE endringsmelding med økonomiske krav. Ut fra de konkrete omstendighetene i saken ble det lagt til grunn at denne endringsmeldingen med tilhørende krav ble akseptert av totalentreprenør, og den ble dermed ansett som berettiget:

UE sendte nøytralt varsel den 02.12.2019, som hverken ble avvist eller kommentert av TE. Det ble deretter sendt oppdatert varsel 16.01.2020, der det ble presisert fra UE at varselet nå inneholdt priskonsekvens med utgangspunkt i at oppstarten av arbeidet ville bli fire uker forsinket. Omfanget av forsinkelsen var fremdeles usikker på dette tidspunktet. Heller ikke det oppdaterte varselet ble avvist eller kommentert av TE, og det ble ikke etterspurt supplerende dokumentasjon.

Den 23.01.2020 ble varselet/endringsmeldingen på nytt oppdatert av UE. Kravet var nå basert på syv ukers forsinkelse, med en oppdatering av de samme ressursene og ressurskostnadene som fremgikk av det forrige varselet.

TE kom ikke med innsigelser mot kravet før den 23.02.2020, etter å ha mottatt faktura fra UE av 06.02.2020. Fakturaen var basert på endringsmeldingen fra 23.01.2020. TE kom da med innsigelser mot enhetspriser, tidsbruk og kostnader.

På bakgrunn av blant annet passiviteten til TE la BFJR til grunn at endringsmeldingen var akseptert. TE ble dermed dømt til å betale kravet fra UE, sakskostnader og Rådets honorar.

Sak 664 – avsagt 08.04.20201. Rådgivende uttalelse.

Saken gjaldt tvist mellom totalentreprenør («TE») og totalunderentreprenør («TUE») om vederlag for ytelser som TUE mente ikke var en del av kontrakten.

Kontrakt var inngått etter en modifisert utgave av NS 8417, og kontraktsgjenstanden var et offentlig skolebygg. Rådet skulle vurdere grunnlaget for fem fremsatte endringsmeldinger. Uttalelsen var basert på fremstillingen til TUE, ettersom TE ikke ønsket å medvirke til behandlingen av saken i BFJR.

Den første endringsmeldingen gjaldt påstått pålegg om levering og montering av 62. stk. flere stikkontakter og 70 stk. flere datapunkter enn det som fremgikk av kravspesifikasjonen. Her kom Rådet til at tilleggskravet var svært sparsomt begrunnet, og at det ikke forelå tilstrekkelig dokumentasjon til å ta stilling rettmessigheten av endringskravet.

Endringsmelding nr. 2, 3 og 5 gjaldt krav på tillegg for diverse påståtte endringer i prosjekter. I lys av funksjonsbeskrivelsen kom Rådet til at TUE ikke hadde sannsynliggjort at man uten de arbeidene som lå til grunn for endringskravene oppfylte funksjonskravet, og dermed at det sannsynligvis ikke ville være grunnlag for et tilleggskrav på disse punktene.

Den fjerde endringsmeldingen gjaldt prosjektering, levering og montering av endret antall og type lysarmaturer. Bakgrunnen for dette var at kommunen som eide skolebygget hadde gjort flere endringer på dette punktet. TE var opprinnelig enig i at det var grunnlag for et tilleggskrav fra TUE. Imidlertid ble dette senere avvist da kommunen ikke aksepterte TE sin endringsmelding på dette punktet. Rådet uttalte at det ikke forelå noe grunnlag for å avvise TUE sitt tilleggskrav på dette punktet, og man antakeligvis ville få medhold i en eventuell rettslig tvist.

Sak 665 – avsagt 18.06.2021. Rådgivende uttalelse.

Saken gjaldt tvist om tilleggsvederlag mellom offentlig byggherre og entreprenør i forbindelse med etablering av gang- og sykkelvei med tilhørende VA-arbeider. Kontrakt var inngått etter NS 8406 på bakgrunn av en offentlig anbudskonkurranse.

Utgangspunktet var at BFJR skulle behandle saken som oppmann. Da byggherren trakk seg ble dette endret til rådgivende uttalelse basert på entreprenørens fremstilling. Saken var begrenset til fire konkrete forhold hvor partene ikke var kommet til enighet.

Det første tvistepunktet gjaldt forståelsen av prosess 21.2 i kontrakten, som omhandlet vegetasjonsrydding.  Entreprenøren mente å ha rett på vederlag for alle de kvadratmeter hvor man ryddet vegetasjon, inkludert gress, mens byggherren mente vederlaget måtte begrenses til arealer der man hadde fjernet trær og større busker, samt gjenstående stubber etter avskoging.

BFJR tok utgangspunkt i Høyesteretts praksis om tolkning av anbudsgrunnlaget i offentlige anbudskonkurranser, og kom frem til at det var en viss uklarhet i beskrivelsesteksten. Rådet la likevel til grunn at når man så alle deler av denne teksten og aktuelle bestemmelser i sammenheng, ga ikke prosess 21.2 rett til det vederlaget som her var krevet.

Sakens andre tvistepunkt var om entreprenøren hadde krav på tillegg for avvikende grunnforhold, ettersom fjellet på nordre del av prosjektet brøt i større blokker enn forventet. BFJR tok utgangspunkt i at grunnforholdene er byggherrens risiko, og kunne ikke se at entreprenøren skulle ha oppdaget et behov for supplerende grunnundersøkelser som kunne ha avdekket de utfordringene man her kom til å stå overfor. Dermed hadde entreprenøren krav på tilleggsvederlag.

Partenes tvistet også om entreprenørens varslede fremdriftskonsekvenser ga grunnlag for tillegg i tid og vederlag. Her var ikke saken tilstrekkelig opplyst til at Rådet kunne ta et klart standpunkt til entreprenørens krav.

Sakens siste tvistepunkt var om konkurransegrunnlagets prosess 47.6 for opprenskning og omlegging av bekkeleie var en avregningspost eller en rundsum-post. Rådet la til grunn at det fremstod som klart at prosessen var en rundsum-post. Det var ikke anslått noen mengde i prosessen, som er normalsituasjonen for avregningsposter, og posten var også angitt som RS i anbudsteksten. Entreprenøren måtte derfor selv være ansvarlig for å ha priset denne posten for lavt.

Sak 666 – avsagt 01.10.2021. Oppmannsavgjørelse.

Saken gjaldt tvist mellom hovedentreprenør og underentreprenør om kontrakt inngått etter NS 8415 som omfattet montasje av prefabrikkerte ytterveggselementer.

Det var fremmet en rekke krav og motkrav, og uenigheten gjaldt særlig hvilke oppgaver og hvilket ansvar underentreprenøren hadde påtatt seg, og om hovedentreprenøren hadde krav på økonomisk kompensasjon for måten arbeidet ble utført på.

Behandlingen i Rådet ble svært konkret som følge av hvordan partene hadde lagt opp sin saksfremstilling, og avgjørelsen er derfor av begrenset generell betydning.

Sak 668 – avsagt 29.11.2021. Rådgivende uttalelse.

Saken gjaldt tvist mellom offentlig byggherre og entreprenør i forbindelse med boring av vanntunnel, og ansvar og konsekvenser ved oppstått avvik fra beskrevet treffpunkt.

Kontrakt var inngått etter NS 8405 etter forutgående anbudskonkurranse. Entreprenøren krevde kompensasjon som følge av at det ble nødvendig å bore tre pilothull. Sakens sentrale spørsmål var om entreprenøren i avklaringsrunder med byggherren hadde gitt en garanti for å treffe innenfor angitt margin i forhold til treffpunktet uavhengig av fjellets beskaffenhet.

I tilbudsinnbydelsen forholdt byggherren seg rett til å forhandle med tilbyderne etter at tilbud var inngitt. Det kom inn to tilbud, og det ble gjennomført møter med begge der boremåte og garanti for treffpunkt var vesentlige temaer. Den ene tilbyderen, som ikke fikk oppdraget, ga i møte med byggherren uttrykk for at man ikke hadde tatt forbehold mot toleransekravene, og at man derfor garanterte for treffpunkt innenfor disse. Dette utløste et ønske om å avklare entreprenørens standpunkt til samme spørsmål. Etter videre diskusjon mellom partene valgte entreprenøren å trekke et   forbehold som først ble tatt i den forbindelse under henvisning til byggherrens generelle risiko for feltforholdenes beskaffenhet.

BFJR tok utgangspunkt i at entreprenørens frafall av nevnte forbehold måtte holdes opp mot prinsippet i NS 8405 pkt. 19.3 om at byggherren bærer risiko for avvikende grunnforhold. Rådet konkluderte med at entreprenørens utsagn ikke kunne trekkes lenger enn at man garanterte for å treffe innenfor toleransekravene såfremt grunnforholdene var slik man hadde grunn til å regne med. Noe mer kunne heller ikke tolkes inn i utsagnet fra den andre tilbyderen, som dermed hadde hatt en tilsvarende rett til tilleggsvederlag om han hadde fått oppdraget. Dersom byggherren ønsket at partene skulle se bort fra standardens bestemmelser om risikofordeling mellom partene måtte dette ha blitt eksplisitt avtalt. Konklusjonen var at entreprenøren hadde rett på tillegg såfremt det var grunnforholdene som var årsaken til at man ikke traff innenfor toleransekravene. Den siste problemstillingen måtte partene avklare seg imellom i lys av Rådets sin uttalelse.

Rådet uttalte også at kravet ut fra omstendighetene i saken, ikke var varslet og fremsatt for sent.