Dom | Ikke reduksjon i oppreisningserstatning selv om skadelidte er tilkjent ménerstatning

Dom fra Høyesterett

Høyesterett slår fast at ménerstatning og oppreisningserstatning er to erstatningsposter som har ulike formål og er ment å kompensere for ulike ulemper av ikke-økonomisk karakter. Mens ménerstatning skal kompensere for tapt livsutfoldelse og tilkjennes uten hensyn til skyld hos skadevolder, tilkjennes oppreisningserstatning kun ved skade som er voldt forsettlig eller grovt uaktsomt, samt for visse personlige krenkelser. Oppreisningserstatningen skal kompensere for tort og smerte som skadelidte er påført, og skal dessuten ha en straffende effekt overfor skadevolder.

Ménerstatning er erstatning for tap av livsutfoldelse dersom du har fått varige og betydelige skader. Du kan lese mer om personskade her. 

Tidligere praksis

Frem til 2014 var rettstilstanden også klar ved at de to erstatningspostene skulle utmåles uavhengig av hverandre, i tråd med Høyesteretts avgjørelse i Rt-2005-289. I 2014 avsa Høyesterett en dom, Rt-2014-392, som markerte et avvik fra denne rettstilstanden, ved at det ble lagt til grunn at ménerstatning kunne begrunne en reduksjon i oppreisningserstatningen. Høyesterett vektla den gang at begrunnelsen bak de to erstatningspostene kan sammenfalle, og at prinsippet om at samme skade ikke skal dekkes to ganger slår til.

Oppreisning er en erstatning som skal kompensere for tort og svie, og er erstatning for ikke-økonomisk tap. Du kan lese mer om personskade her.  

Tap som det er vanskelig å sette en økonomisk verdi på

Høyesterett har nå tatt et tydelig standpunkt og slått fast at en slik tilnærming ikke er treffende ved erstatning for ikke-økonomisk skade som oppreisningserstatning og ménerstatning. Som Høyesterett så riktig skriver: «Dette er tap som det er vanskelig å sette en økonomisk verdi på».

En riktig og viktig dom!