Avgjørelser fra BFJR andre halvår 2020

Under følger en oppsummering av sakene som ble behandlet av BFJR i andre halvdel av 2020.

Sak 659 – avsagt 29.10.2020. Oppmannsavgjørelse etter NS 8416.

I denne saken tok Rådet stilling til en tvist mellom hovedentreprenør og underentreprenør om tekking av tak. Sakens kjerne gjaldt tekking av fire hus hvor partene var uenige om man skulle legge til grunn opprinnelig tilbud eller revidert tilbud fra underentreprenøren. Partene var enige om at det var inngått avtale om tekking og enkelte tilleggsarbeider, men ikke om vilkårene/prisen.

Et sentralt tema for Rådet var konsekvensen av at hovedentreprenøren aksepterte oppstart av arbeidene uten at prinsippene for avregning var endelig avklart. Rådet kom til at hovedentreprenøren ikke eksplisitt hadde akseptert vilkårene underentreprenøren hadde tilbudt for de konkrete arbeidene, men nok forventet at underentreprenøren ville justere sine vilkår i tråd med hvordan hovedentreprenøren oppfattet tidligere tilbud. Når man til tross for denne usikkerheten ga klarsignal til oppstart av arbeidene, la Rådet til grunn at hovedentreprenøren måtte bære risikoen for at prisene ikke senere ble justert. Dermed måtte de prisene underentreprenøren hadde tilbudt på oppstartstidspunktet legges til grunn.

Sak 662 – avsagt 29.10.2020. Oppmannsavgjørelse etter NS 8407.

Saken gjaldt en totalentreprisekontrakt for legging av rørledning, inngått etter anbudskonkurranse. Byggherren krevde at vannledning i elv måtte legges dypere enn det som var utført av totalentreprenøren. Spørsmålet for Rådet var om dette kravet innebar en endring som utløste tillegg etter kontrakten.

Byggherren hadde anført at ledningen måtte legges dypere som følge av båtferdsel på elva, og at dette fulgte av dispensasjonsvedtak og igangsettelsestillatelse. Det ble anført at totalentreprenøren hadde et selvstendig ansvar for å kartlegge offentlige krav som kan regnes som relevante for prosjektet, og at dette også omfattet disse dokumentene.

Totalentreprenøren anførte på sin side at den aktuelle leggedybden på -1m fremgikk så klart av funksjonsbeskrivelsen i konkurransegrunnlaget til byggherren at de anførte dokumentene ikke var avgjørende. Dette ble underbygget med at dispensasjonsvedtaket og igangsettingstillatelsen ikke var en del av konkurransegrunnlaget.

Rådet la til grunn at byggherren måtte ta ansvar for sine oppgitte funksjonskrav om minimum leggedybde på -1m i den aktuelle elven, og at totalentreprenøren kunne legge denne forutsetningen til grunn for sin prosjektering og utførelse. Selv om det i konkurransegrunnlaget var inntatt generell tekst om at tilbyderne hadde ansvar for å sette seg inn i og hensynta alle relevante offentlige krav i saken, var funksjonskravene som byggherren hadde stilt opp svært tydelige. Det kunne vanskelig sies at totalentreprenøren, vurdert som en normalt forstandig anbyder på tilbudstidspunktet, skulle legge noe annet enn funksjonskravet til grunn når de senere påberopte dokumentene heller ikke var en del av konkurransegrunnlaget.

Et annet moment BFJR la vekt på var at de anførte dokumentene i svært liten grad berørte spørsmålet om ferdsel på elven og behovet for spesiell dybde i denne sammenhengen. Uttalelser fra blant annet Fylkesmannen og Fylkeskommunen gikk på andre forhold, herunder utfordringer knyttet til fysiske arbeider i elvebunnen. En senkning av ledningen ville være i direkte motstrid med disse kravene, og det fremgikk også av byggherrens funksjonsbeskrivelse at arbeidene skulle utføres med minst mulig gravearbeider i sjøbunn.

På denne bakgrunn kom Rådet til at byggherren, dersom man fremdeles ønsket å legge ledningen dypere, måtte utstede en endringsordre med konkrete angivelser av dybde og strekk. Videre var hovedentreprenøren berettiget til tillegg i tid og pris i henhold til kontraktens bestemmelser om endringsarbeider.