Avtaleloven § 36 – revisjon av avtale mellom profesjonelle parter

Innledning

Høyesterett har nylig avsagt dom, HR-2025-251-A, i sak som gjaldt krav om revisjon av avtale mellom profesjonelle parter.

Ankemotparten anførte at avtalen var urimelig slik at det var grunnlag for avtalerevisjon med grunnlag i avtaleloven § 36, slik lagmannsretten hadde kommet frem til. Høyesterett var enig i dette, og forkastet dermed anken fra ankende part.

Avtaleloven § 36 gir domstolene hjemmel til å sette en kontrakt helt eller delvis til side, «for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende».

Vurderingen av avtalerevisjon skal foretas på bakgrunn av en konkret helhetsvurdering, og i bestemmelsens andre ledd er det angitt hvilke moment som skal vektlegges:

«Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig».

Avtaleloven § 36 kan få anvendelse på alle typer avtaler, men terskelen for å vinne frem med revisjon av kommersielle kontrakter (profesjonelle parter), er ansett å være svært høy. Dette har sin bakgrunn i at hensynet til forutberegnelighet er sentralt i forretningslivet, og at den klare hovedregel er at hver part må bære risikoen for egne forretningsmessige vurderinger og valg.

Har en avtalepart for eksempel påtatt seg en kalkulert risiko, så er det sikker rett at avtaleparten ikke vil kunne påberope seg § 36, for å redusere konsekvensen av risikoen dersom den slår til, jf. bl.a. Rt-2013-388 (123).

Når Høyesterett nå likevel har kommet frem til at det var grunnlag for å revidere en avtale inngått mellom profesjonelle parter, så vil vi her se nærmere på hvilken betydning denne dommen kan få, for anvendelsen av avtaleloven § 36 som grunnlag for revisjon av kommersielle avtaler.

Sakens bakgrunn

Saken har sin bakgrunn i samarbeid mellom 6 gründere. Tre av gründerne etablerte et selskap i 2009, og de andre tre etablerte deretter et annet selskap i 2011/2012. Virksomhetene i begge selskapene var tjenester innen løfte og håndteringsutstyr til skip og båter.

En tid deretter etablerte de seks gründerne et felles morselskap (Selskapet), som de organiserte sin samlede virksomhet i, og som de eide gjennom egne selskaper.

Sommeren 2017 ble det inngått en aksjekjøpsavtale mellom eierne, der bakgrunnen var å legge til rette for salg av Selskapet. Av ulike årsaker ble det besluttet at to av eierne (Kjøperne) skulle kjøpe de andre eiernes (Selgerne) aksjer, slik at Selskapet skulle være eid av to selskaper for den videre salgsprosessen.

På denne måten ble 45,5 % av Selskapet solgt til Kjøperne for NOK 40 950 000,- og til grunn for prisen lå en verdsettelse av Selskapet til 90 millioner.

Kjøperen greidde ikke å finansiere kjøpesummen, og i januar 2018 det ble derfor inngått en selgerkredittavtale. Selgeren fikk pant i aksjene og det ble avtalt 4 % rente på kjøpesummen, og forfall skulle skje først ved salg av et minimum av aksjene.

Sommeren 2021 innledet Kjøperne forhandlinger med et selskap, Ocean Infinity, om kjøp av hele eller deler av Selskapet, der det ble lagt til grunn at Selskapet hadde en verdi på NOK 175 millioner.

Selgerne var ikke involvert i forhandlingene med selskapet, men ble orientert av Kjøperne om at forhandlinger var innledet, og at et vilkår for handel var at man fikk gjort opp selgerkreditten og fjernet pantet i aksjene. Selgerne fikk opplyst at salg av hele eller deler av Selskapet var viktig for Selskapets videre eksistens, men fikk ikke opplyst hvilken verdsettelse av Selskapet som var lagt til grunn i forhandlingene.

For å gjøre opp selgerkreditten fikk Selgerne to alternative tilbud. Tilbud 1 gikk ut på at Selgerne skulle få 25 % av kjøpesummen, men ikke rente og resten av selgerkreditten måtte avskrives. Beløpet skulle utbetales innen 5 dager etter gjennomføring av emisjonen.

Tilbud 2 gikk ut på at Selgerne skulle få betalt 10 % av kjøpesummen uten rente. Restgjelden skulle stå som usikret og rentefri gjeld, og forfalle til betaling når mer enn 75 % av aksjene og stemmene i Selskapet i forlengelse av emisjonen ble overdratt til en tredjepart.

Etter forhandlinger mellom partene, der tilbud 1 ble økt til 30 % av kjøpesummen, aksepterte Selgerne tilbud 1 den 30. juni 2021, og denne enigheten ble nedfelt i den såkalte oppgjørsavtalen.

Parallelt med forhandlingene mellom Kjøperne og Selgerne, forhandlet Kjøperne med Ocean Infinity som ville kjøpe hele eller deler av Selskapet. Kjøperne hadde bistand fra finansielle og juridiske rådgivere i disse forhandlingene, men Selgerne var ikke involvert i disse forhandlingene og ble heller ikke holdt informert om dem.

En uke etter Selgernes aksept av tilbud 1, fikk Kjøperne beskjed om at Ocean Infinity ville kjøpe hele Selskapet, og første utkast til aksjekjøpsavtale forelå den 9. juli 2021.

Endelig aksjekjøpsavtale ble inngått 8. oktober 2021. Kjøpesummen for alle aksjene i Selskapet var 180 millioner kroner, der 105 millioner var kontantvederlag, og de resterende 75 millioner var en selgerkreditt som skulle konverteres til aksjer i Ocean Infinity.

Oppkjøpet av Selskapet ble annonsert 12. oktober 2021, og Selgerne fikk vite om dette gjennom oppslag i media. Salgssummen og vilkårene for salget ble holdt hemmelig. Selgerne fikk utbetalt den rabatterte selgerkreditten med NOK 12 285 000 i begynnelsen av november 2021.

Først høsten 2022, i forbindelse med at årsregnskapene for 2021 ble offentlig tilgjengelig, fikk Selgerne kunnskap om hvilket beløp Kjøperne hadde fått for Selskapet.

Selgerne mente at Kjøperne hadde opptrådt illojalt og holdt tilbake informasjon, og at Selgerne derfor hadde krav på oppgjør i henhold til selgerkreditten som ble gitt i 2018.

Kjøperne på sin side mente at Selgerne hadde tatt et bevisst valg om å få utbetalt deler av kjøpesummen med lav risiko (tilbud 1), og at Selgerne derfor ikke hadde krav på noe mer. Selgerne kunne i stedet valgt tilbud 2 som ville gitt mulighet for større gevinst, men med større risiko på grunn av Selskapets vanskelige økonomiske situasjon. Videre anførte Kjøperne at Selgerne hadde tatt en bevisst risiko ved å inngå oppgjørsavtalen uten kjennskap til tegningskursen.

Tingretten kom under «betydelig tvil» til at det ikke var grunnlag for å revidere oppgjørsavtalen etter avtaleloven § 36.

Lagmannsretten var ikke enig i tingrettens vurdering, og satte oppgjørsavtalen til side i sin helhet i medhold av avtaleloven § 36. Selgerne ble dermed tilkjent oppgjør for selgerkreditten som avtalt.

For Høyesterett anførte Selgerne (ankemotparten) som ny subsidiær anførsel, at oppgjørsavtalen skulle være ugyldig etter avtaleloven § 33. For øvrig stod saken for Høyesterett i samme stilling som for lagmannsretten.

Høyesteretts vurdering

For Høyesterett var spørsmålet om oppgjørsavtalen skulle settes helt eller delvis til side etter avtaleloven § 36, eller alternativt om den var ugyldig etter avtaleloven § 33.

Innledningsvis påpekte Høyesterett at et sentralt spørsmål i så måte, var om Kjøperne holdt tilbake vesentlige opplysninger da oppgjørsavtalen ble forhandlet og inngått i juni 2021. I så fall ville det foreligge opplysningssvikt, som medførte at Selgerne aksepterte oppgjørsavtalen på uriktige premisser.

Høyesterett påpekte videre at både bakgrunnen for oppgjørsavtalen, partenes stilling og relasjoner, den informasjonen de hadde ved kontraktsinngåelsen, og oppgjørsavtalens ubalanserte innhold, måtte inngå i vurderingen for om det var grunnlag for kontraktsrevisjon.

For Høyesterett synes særlig formålet med aksjekjøpsavtalen i 2017 å ha vært sentralt. Det var på det rene at den ble inngått med sikte på salg av Selskapet, og at formålet var at alle de 6 gründerne skulle få oppgjør for sin innsats med å bygge opp Selskapet. Høyesterett påpekte at denne bakgrunnen, medførte at Kjøperne dermed fikk en skjerpet kontraktsrettslig lojalitetsplikt overfor Selgerne for det videre forløpet.

Når det gjaldt partenes stilling, oppfatter vi at Høyesterett la vekt på at Kjøperne både hadde mer informasjon om og mulighet til å påvirke innholdet av oppgjørsavtalen, og at de benyttet dette til å utforme avtalevilkårene til sin fordel.

Samtidig ble det lagt vekt på at Selgeren hadde stor tillit til at Kjøperne skulle forhandle til det beste for alle de 6 gründerne, og at dette måtte medføre at manglende undersøkelser fra Selgernes side ikke kunne bli tillagt vekt.

I forlengelsen av dette uttalte Høyesterett: «Mer generelt legger jeg til grunn at en debitor som forhandler med kreditor om gjeldsreduksjon, har en vidtgående opplysningsplikt om forhold som kan ha betydning for kreditors vurdering».

Når det gjaldt etterfølgende forhold, synes Høyesterett også å ha lagt vekt på at Kjøperne bare en uke etter inngåelsen av oppgjørsavtalen, fikk tilsagn om at Ocean Infinity ville kjøpe hele selskapet, og at Selgeren ikke fikk informasjon om denne utviklingen som medførte en vesentlig endret forutsetning for oppgjørsavtalen.

Etter gjennomgangen av disse ulike momentene, fant Høyesterett at det var grunnlag for å revidere oppgjørsavtalen i medhold av § 36.

Når det videre gjaldt spørsmålet om omfang av revisjonen, så anførte Kjøperne at revisjonen måtte være begrenset til en mindre justering av oppgjørsavtalen.

Høyesterett fant ikke grunnlag for å si at Selgerne ville ha inngått oppgjørsavtalen dersom de hadde fått korrekt informasjon, heller ikke med endrede vilkår, og i likhet med lagmannsretten satte Høyesterett oppgjørsavtalen til side i sin helhet.

Når det gjaldt Selgernes subsidiære anførsel om at oppgjørsavtalen skulle anses ugyldig i medhold av avtaleloven § 33, så tok ikke Høyesterett stilling til denne anførselen ettersom det prinsipale grunnlaget førte frem.

Vårt syn på dommen

Selv om Høyesterett i denne saken kom frem til at det forelå grunnlag for revisjon av en kommersiell kontrakt med grunnlag i avtaleloven § 36, så kan vi ikke se at dommen kan tas til inntekt for at terskelen for avtalerevisjon i slike kontrakter er senket.

Det som fremstår som sentralt og utslagsgivende for avtalerevisjon, er sakens bakgrunn og partenes felles formål om salg av Selskapet for å realisere verdien av de ulike parters arbeidsinnsats. Når Kjøperne deretter forsøker å berike seg selv på Selgernes bekostning, ved å tilbakeholde og delvis gi uriktige opplysninger om forhandlinger med ny kjøper, så fremstår Kjøpernes opptreden som både illojal og kritikkverdig. Det er derfor ikke overraskende at Høyesterett kom frem til at det forelå grunnlag for avtalerevisjon.

Høyesterett tok som nevnt ikke stilling til om oppgjørsavtalen skulle anses ugyldig med grunnlag i avtaleloven § 33. Det er vanskelig å vurdere denne anførselen uten nærmere kjennskap til sakens bevis, men med henvisning til saksfremstillingen i dommen, ser vi ikke bort fra at oppgjørsavtalen ville bli ansett som ugyldig på grunn av Kjøpernes illojale opptreden og tilbakehold av sentrale opplysninger.

Selv om vi ikke kan se at dommen endrer rettstilstanden vedrørende anvendelsen av avtaleloven § 36 på kommersielle forhold, vil den likevel være nyttig og klargjørende for å trekke opp rammene for anvendelsen av denne bestemmelsen.