Mor­selskapets og styreleders ansvar for datter­selskaps idømte saks­kostnader

Sakens bakgrunn

Selskapet EcoLice AS hadde ansvar for lisensiering av Nettforsk AS sitt patent på en metode for å bekjempe lakselus. EcoLice varslet inngrepssøksmål mot oppdrettsselskapet SinkabergHansen AS grunnet påstand om uhjemlet bruk av patentet. Deretter overførte Nettforsk sitt patent til det nystiftede datterselskapet Sea Lice Reaserch Norway AS.

Som følge av overføringen av patentet fra morselskapet til datterselskapet kort tid før tvisten oppstod, måtte SinkabergHansen reise gyldighetssøksmål mot det tynt kapitaliserte datterselskapet Sea Lice. Dette medførte at oppdrettsselskapet ble utsatt for en tapsrisiko som senere materialiserte seg.

SinkabergHansen vant rettssaken (søksmålene forent til felles behandling) mot EcoLice og SeaLice, og de ble dømt til å betale i overkant av syv millioner kroner i saksomkostninger. Selskapene betalte ikke sakskostnadskravet, og gikk senere konkurs. SinkabergHansen gikk deretter til søksmål mot morselskapet Nettforsk og styreleder (enestyre) Baard Johannessen for å kreve dekket sakskostnadene.

SinkabergHansen anførte at overføringen av patentet fra morselskapet til et tynt kapitalisert datterselskap var erstatningsbetingende uaktsomt etter bestemmelsen om styreansvar i aksjeloven § 17-1 både for styreleder og morselskapet . I aksjeloven § 3-4 stilles det krav om at styret skal påse at selskapet har en forsvarlig egenkapital og likviditet.

SinkabergHansen anførte videre at det var grunnlag for ansvarsgjennombrudd for morselskapet Nettforsk på grunn av overføringen av patentet til datterselskapet. SinkabergHansen mente at overføringen var gjort i den hensikt å skjerme morselskapet Nettforsk fra et mulig sakskostnadsansvar, og det ville derfor være utilbørlig å gjøre aksjelovens ansvarsbegrensning gjeldende overfor en ufrivillig kreditor.

Høyesteretts vurderinger

Erstatningsansvar basert på skyldansvar, jf. aksjeloven § 17-1

Høyesterett drøfter styreansvar i tilknytning til brudd på kravet til forsvarlig egenkapital i aksjeloven § 3-4. Høyesterett fremhever at det ikke uten videre følger av bestemmelsen at et selskap ikke kan anlegge sak, eller anke etter å ha tapt i lavere instanser, med mindre selskapet har tilstrekkelige midler til å dekke et mulig sakskostnadsansvar. Det er ikke et vilkår om at man kan stille sikkerhet for motpartens sakskostnader ved saker for domstolen, og Høyesterett viser til at et slikt krav ble uttrykkelig avvist av lovgiver ved vedtakelsen av tvisteloven.

Høyesterett viser videre til at rettspraksis i enkelte tilfeller likevel har oppstilt et ansvar for tredjeparter for en sammenslutnings sakskostnadsansvar, og det er et uttrykk for at det går en grense for hva en motpart må akseptere.

Høyesterett bygger på tidligere rettspraksis og juridisk teori, og viser til at grunnlaget for å konstatere erstatningsansvar har vært kombinasjon mellom dårlig sak og manglende midler til å dekke idømte sakskostnader. Høyesterett understreker videre at grunnlaget for tredjeparts ansvar er de generelle ansvarsregler, og derfor må også andre handlemåter fra tredjemanns side kunne lede til ansvar.

Høyesterett reiser videre spørsmål om styreleders og morselskapets disposisjoner forut rettsaken kan være erstatningsbetingende. Høyesterett fokuserer på overføringen av patentet, og hvordan denne disposisjonen skjermer morselskapet fra sakskostnadsansvaret i tilfelle tapt sak. Høyesterett viser videre til en lignende sak fra Högsta Domstolen (T-2133-14 Processorbolaget) i Sverige. Domstolen kom der til at eierne bak selskapet ble holdt ansvarlig for idømte sakskostnader.

I den konkrete vurderingen skiller Høyesterett mellom vurderingen for erstatningsansvaret for Sea Lice og EcoLice sine idømte sakskostnader. Videre drøftes styreleders ansvar først (både enestyre og daglig leder). Innledningsvis vurderer Høyesterett konkret om saksanlegget eller anken hadde liten utsikt til å føre frem. Høyesterett vurderer det slik at saken hadde realistiske utsikter til å føre frem, og på denne bakgrunn var det heller ikke grunnlag for å konstatere brudd på aksjeloven § 3-4 på grunn av manglende midler til å dekke et eventuelt sakskostnadskrav. Høyesterett konstaterer deretter at Johannessen ikke kan holdes ansvarlig etter den vanlige tilnærmingen i rettspraksis – som tar utgangspunkt i sakens tapsutsikter i kombinasjon med manglende kapital.

Høyesterett finner likevel grunn til å se nærmere på Johannessens handlemåte umiddelbart før anlegg av patentsaken. Etter en konkret vurdering finner Høyesterett at Nettforsk ved overføringen av patentet til Sea Lice – et tynt kapitalisert datterselskap – forsettlig utsatte motparten for en åpenbar tapsrisiko som motparten ellers ikke ville hatt. Høyesterett finner at denne disposisjonen var erstatningsbetingende skyld.

Etter Høyesteretts vurdering må det samme gjelde for morselskapet Nettforsk som gjennom generalforsamlingsvedtak overførte patentet til Sea Lice. Etter premissene i dommene fremstår det som at ansvaret ilegges morselskapet i egenskap av å være «aksjeeier» etter ansvarsbestemmelsen i aksjeloven § 17-1, selv om dette ikke fremkommer uttrykkelig.

For spørsmålet om Johannessen/Nettforsk kan holdes ansvarlig for EcoLice sine idømte sakskostnader blir den konkrete vurderingen ulik. Høyesterett fastholder konklusjonen om ikke ansvar for tredjepart basert på den tidligere vurderingen av prosessrisiko og kapitalsituasjonen. Etter en konkret vurdering av konsernrelasjonen mellom EcoLice og Nettforsk, kan ikke Høyesterett se at der foreligger særlige omstendigheter som tilsier at det kan statueres skyld hos morselskap eller styreleder. Sentralt i vurderingen synes å være at EcoLice var stiftet for lenge siden og at selskapet hadde et legitimt forretningsmessig formål.

Erstatningansvar basert på ulovfestet selskapsrettslig ansvarsgjennombrudd

Selskapsrettslig ansvarsgjennombrud er uavklart i norsk rett. I ovennevnte sak fra Högsta Domstolen ble tredjepartsansvar begrunnet med prinsippet om selskapsrettslig ansvarsgjennombrudd. Høyesterett har ikke tidligere avgjort saker direkte basert på prinsippet om selskapsrettslig ansvarsgjennombrudd, men teamet var oppe i Rt-1996-672 Kongeparken.

I Kongeparken ble det gitt uttrykk for at et «eventuelt ansvarsgjennombrudd» måtte begrunnes hovedsakelig ut fra to typer argumenter: For det første om det fremtrer som utilbørlig overfor kreditorene å opprettholde ansvarsbegrensningen, og for det andre om det har vært en sammenblanding mellom selskapene som medfører at det formelle selskapsforholdet fortjener vern. Høyesterett understreker at det må foretas en helhetsvurdering ut fra de to typer argumenter.

Høyesterett finner ikke grunn for å gå nærmere inn på spørsmålet om eventuelt ansvarsgjennombrudd da vilkårene for et «eventuelt» selskapsrettslig ansvarsgjennombrudd ikke oppfylt for datterselskapet EcoLice og ikke er nødvendig å drøfte for datterselskapet Sea Lice fordi skyldansvar ble konstatert. Høyesterett holder det dermed åpent at det gjelder en ulovfestet regel om ansvarsgjennombrudd i norsk rett, men avgjørelsen kan trekke i retning av at ansvarsgjennombrudd kan påberopes som et legitimt grunnlag i norsk rett dersom vilkårene er oppfylt.