Kort om nye entreprisedommer

HR–2023-766-A

Saken gjaldt sluttoppgjørstvist mellom byggherre og totalentreprenør. Totalentreprenøren hadde fremmet krav om vederlagsjustering, som byggherre hadde avvist. Avtalen mellom partene var NS 8407.

Spørsmålet for Høyesterett var forståelsen av NS 8407 pkt. 35.2.

Det første spørsmålet Høyesterett tok stilling til var om det var tilstrekkelig å iverksette rettergang (ta ut forliksklage), eller om det var et krav etter bestemmelsen å fullføre eller følge opp forliksklagen med stevning innenfor fristene i tvisteloven § 18-3.

Høyesterett fant, med støtte i bestemmelsens forhistorie og formål, at det ikke var tilstrekkelig å sende forliksklage innen åttemånedersfristen for å beholde de omtvistede kravene.

Spørsmålet som da oppsto var hvilke regler som gjaldt for at entreprenøren skulle opprettholde sine krav etter bestemmelsen. Konkret var spørsmålet om forliksklagens fristavbrytende virkning ble regulert av tvl. §18-3 andre eller tredje ledd.

Høyesterett fastslo at ordlyden i NS 8407 pkt 35.2 var å anse som en avtalt foreldelsesfrist mellom partene, samt at tvisteloven § 18-3 annet ledd omfattet avtalte foreldelsesfrister.

Totalentreprenøren hadde i denne saken tatt ut stevning innen ett år fra forliksrådet innstilte saken, og hadde således kravet i behold.

HR-2023-534-A – Slemdal skole

Tvist mellom Totalentreprenør og Totalunderentreprenør.

For Høyesterett var det klart at Totalentreprenøren hadde avslått et berettiget krav om fristforlengelse fra Totalunderentreprenøren. NS 8417 pkt. 33.8 gir i slike tilfeller Totalunderentreprenøren en rett til å iverksette forsering for å unngå risikoen for dagmulkt. Denne retten gjelder imidlertid ikke dersom forseringskostnadene må antas å overstige beløpsgrensen som fremkommer av bestemmelsen. (den dagmulkten som ville påløpt om totalentreprenørens avslag var berettiget og forsering ikke iverksatt, tillagt 30%)

Spørsmålet for Høyesterett var om Totalentreprenøren, ved beregning av om «vederlaget for forseringen» oversteg dagmulktskravet med tillegg av 30%, skulle medta merkostnader som følge av ineffektiv drift, såkalt «plunder og heft» krav i sitt forsvarlige estimat.

Høyesteretts flertall på tre dommere kom, med bakgrunn i ordlyden og formålet med bestemmelsen, til at begrepet «vederlaget» i denne bestemmelsen også omfatter merkostnader som følge av ineffektiv drift, så langt disse er en følge av forseringen.

Lagmannsrettens dom ble opphevet, og vist til ny behandling for Lagmannsretten.

HR-2023-411-A

Saken gjaldt tvist om sluttoppgjør mellom byggherre og entreprenør. Kontrakten var en utførelsesentreprise basert på NS 8406.

Spørsmålet i saken var om entreprenør, med hjemmel i standardens pkt. 23.1 kunne kreve økt vederlag som følge av økt arbeidsgiveravgift.

Med bakgrunn i kontraktens ordlyd og formålet med indeksreguleringen kom Høyesterett til at innsatsfaktorer, som etter sin art fanges opp av indeksreguleringen, ikke kan kreves regulert i kontraktssummen i tillegg.

Høyesterett kom også til at fakturering etter kontrakten må ses i lys av avgiftsreglene. Dagmulkt er avgiftsmessig å anses som et prisavslag. Det skal derfor ikke beregnes merverdiavgift for den del av omsetningen som reduseres som følge av dagmulkt.

Det innebærer at dersom byggherre har rett til å holde tilbake omstridte vederlagsbeløp til dekning av påløpt dagmulkt jf. NS 8406 pkt. 23.9, kan byggherre også holde tilbake merverdiavgift på det tilbakeholdte beløpet.

HR-2023-93-A

Boligkjøpere hadde gjort mangelskrav gjeldende mot byggherre som reiste regressøksmål mot entreprenøren. Kontrakten mellom byggherre og entreprenør var NS 8407.

Entreprenøren hadde påtatt seg å undersøke og utbedre feilen som var påberopt.

Spørsmålet for Høyesterett var om den utbedringen entreprenøren hadde gjort var å anse som en fristavbrytende godkjenning av erstatningsansvar for mangelen etter foreldelseslovens § 14.

Høyesterett fant at entreprenøren ikke positivt og klart hadde erkjent erstatningsansvar for mangelen slik foreldelsesloven krever.

Høyesterett presiserte at det er forskjell på erkjennelse av en mangel og et utbedringsansvar, og erkjennelse av et erstatningsansvar. En utbedring kan være erkjennelse av f.eks. «hoppeplikten» i NS 8407 pkt. 42.3.1. annet ledd, og ikke nødvendigvis en erkjennelse av at det foreligger en mangel som entreprenøren er ansvarlig for.

Dommen slår fast, at selv om entreprenøren utbedrer en mangel, kan foreldelsesfristen for erstatningsansvaret løpe parallelt, og det er viktig å sørge for å avbryte foreldelsesfrister dersom det er uklarheter rundt forståelsen av entreprenørens erkjennelse.

HR-2022-1980-A

Tvist mellom forbruker og entreprenør som ble regulert av bustadoppføringsloven.

Saken reiste spørsmål om hvilket innhold som kan stilles til kravet om kontrollerbar regning etter buofl. §48, samt hvilke rettsvirkninger brudd på disse kravene får.

Høyesteretts tolkning av kravene lå tett opp til løsningen i næringsentreprisekontrakter, f.eks. NS 8405.

Høyesterett fant at formål med bestemmelsen var å ivareta forbrukerens kontrollbehov. Entreprenøren måtte derfor gi en kravsoppstilling som spesifiserte de enkelte vederlagspostene i samsvar med avtalen og lovens vederlagsregler. Der det var krevd vederlag for regningsbetaling måtte entreprenør oppgi hvor mange timer og hvilke kostander som knyttet seg til hver vederlagspost.

Utført endring og tilleggsarbeid må spesifiseres hver for seg, og forbruker har krav på dokumentasjon for underlaget.

Dersom entreprenøren ikke legger frem en kontrollerbar regning vil ikke forfallstidspunktet for vederlaget inntre.

HR-2022-1120-A

Partene, byggherre og entreprenør, hadde avtalt NS 8406. Entreprenør anførte at byggherre hadde satt av for kort byggetid, slik at dagmulkt basert på delfristene i kontrakten ikke kunne gjøres gjeldende.

Entreprenøren anførte at fastsatt byggetid ikke var tilstrekkelig og i tråd med byggherreforskriften §5. Det ble også anført at fristene i kontrakten ikke var lovlig og i strid med Norske Lov 5-1-2, EØS avtalen artikkel 3 og avtaleloven §36.

Høyesteretts flertall fant at byggherreforskriften §5, ikke fikk privatrettslig virkning i forholdet mellom partene. Det var heller ikke grunnlag for å sette til side eller forlenge de dagmulktbelagte delfristene med bakgrunn i de påberopte bestemmelsene.