Strandsonesakene omtalt i media – Harris forklarer

Hva dreier disse strandsonesakene seg egentlig om?

Bergen kommune gjennomførte i 2011 – 2013 en kartlegging av strandsonen i kommunen for å avdekke ulovlige tiltak, altså tiltak som er ført opp uten tillatelse etter plan- og bygningsloven. Et stort antall av sakene som ble registrert som følge av kartleggingen for 7-10 år siden, følges først opp nå.

Når kommunen finner tiltak på eiendommer som er ført opp på et tidspunkt tiltaket var søknadspliktig eller meldepliktig, og kommunen ikke finner papirer på tiltaket i sitt arkiv, sendes det ut et varsel om pålegg om retting og ilegging av tvangsmulkt til grunneierne.

Klarer ikke grunneierne å dokumentere at tiltaket er lovlig, fatter kommunen vedtak der de pålegger grunneier om å rive/søke om legalisering av tiltaket – alternativet er tvangsmulkt. Pålegg om retting går altså ut på at man enten må tilbakeføre (altså fjerne tiltaket) eller søke om tiltaket. Ved en ny søknad om et tiltak som er ført opp for 40 år siden, er det dagens regelverk og strandsonepraksis som er utgangspunktet for behandlingen av denne søknaden. Blir søknaden avslått, må tiltaket likevel rives.

Hvorfor er eldre brygger og mindre tiltak i en særstilling?

Etter bygningsloven av 1965 var det en rekke tiltak som var meldepliktige, og som derfor kunne føres opp uten ordinær søknad. Man skulle imidlertid levere en melding til kommunen om at tiltaket skulle føres opp. I dag forfølges det en rekke meldepliktige tiltak, med begrunnelsen at meldingen ikke finnes i kommunens arkiv. I de sakene vi har undersøkt med Byarkivet, har svaret vært negativt – de finner ikke meldingen i kommunens arkiver. Vi har derfor bedt Byarkivet undersøke hva de faktisk har i arkivene, og tilbakemeldingen var svært overraskende. Byarkivet finner få eller ingen meldinger om meldepliktige tiltak. Slike meldinger er ikke å finne i byggesaksmappene. Det finnes heller ikke protokoller som viser hvilke meldinger som er levert, og meldinger er ikke påført eiendomskortene for de enkelte eiendommene. Kommunen har altså ikke tatt vare på innleverte meldinger. Likevel forfølges nå en rekke kaier, brygger osv. som ulovlige tiltak, ene og alene fordi kommunen ikke finner melding om tiltaket i sitt arkiv.

Hvordan var regelforståelsen og praksis fra 1965-1985?

Det som er helt klart er at kommunen praktiserte en betydelig lempeligere strandsonepolitikk i denne tidsperioden.

Tiltak i strandsonen, slik som private stein og trebrygger, ble ofte vurdert som verken meldepliktig eller søknadspliktig. Mye tyder på at grunneiere lovlig kunne oppføre slike konstruksjoner, uten å måtte melde dette inn til bygningsmyndighetene.

Bygningsmyndighetene kan ikke legge dagens regelforståelse og strandsonepolitikk til grunn når de vurderer om eldre tiltak er ulovlig. Før kommunen går i gang med ulovlighetsforfølging av tiltak, må kommunen først gjøre en grundig kartlegging av hvordan regelforståelsen og praksisen var på tidspunktet tiltaket ble etablert. Vi kjenner ikke til at kommunen har gjort dette.

Hva skjer nå?

Sentrale politikere i Utvalg for miljø og byutvikling har engasjert seg i saken.
Harris Advokatfirma jobber med å få satt en stopper for urettmessig ulovlighetsforfølging, både i enkeltsaker, men også på generelt grunnlag.
Det blir spennende å se om Statsforvalteren kommer på banen og setter en stopp for forfølgingen av disse sakene.

Blir du berørt av dette?

Ta kontakt med Harris Advokatfirma for en uforpliktende samtale. Vi er tilgjengelig på chat, telefon og e-post.