Strandsonesakene – Harris forklarer

Mange grunneiere fikk pålegg om å rive sine eldre brygger

I samarbeid med Bergen byarkiv oppdaget Harris Advokatfirma at det nesten ikke er dokumentasjon å finne på frittstående brygger i byggesaksarkivet til Bergen kommune før midten av 80-tallet. Hvorfor? Var det / ble det praktisert meldeplikt så langt tilbake?

To av de mange grunneierne som fikk pålegg om å rive sine eldre brygger var West Coast Invest og Arvid Johannessen. Disse sakene gjaldt frittliggende trebrygger som var oppført på Hjellestad en gang mellom 1974-78 og på Bønes i 1981. Etter at staten fastholdt at kommunens rivningspålegg var gyldige, ble disse to sakene bragt inn for retten. I 2023 konkluderte Hordaland tingrett med at begge påleggene var ugyldige. Staten anket. En av sakene er nå behandlet av lagmannsretten, som fastholdt tingrettens konklusjon.

Ingrid S. Moe og Ingrid Kyvig førte den ni dager lange ankeforhandlingen for lagmannsretten.

Under kan du lese mer om

• Hva disse sakene egentlig handler om
• Hvorfor eldre brygger og mindre tiltak står i en særstilling
• Hvordan regelforståelsen og praksis var i Bergen mellom 1965-1985
• Hva som skjer videre med disse sakene
• Hvordan dette kan påvirke deg

Hva dreier disse strandsonesakene seg egentlig om?

Bergen kommune gjennomførte en kartlegging av strandsonen i 2011 – 2013, for å avdekke ulovlige tiltak – det vil si tiltak (brygge, naust, uthus etc.) som var ført opp uten nødvendig tillatelse etter plan- og bygningsloven. Kommunen registrerte ulovligheter på 1400 eiendommer. Det kommunen registrerte som mindre alvorlige overtredelser ble gitt amnesti. Disse sakene ble avsluttet i 2012 flg. uten videre prosess. Men et stort antall av sakene som ble registrert som følge av kartleggingen, ble først fulgt opp fra 2020-tallet.

Fant kommunen et tiltak som var oppført på et tidspunkt da det var melde- eller søknadsplikt for slike tiltak, og kommunen ikke fant papirer på godkjenning i arkivet, ble det sendt ut et varsel om pålegg om retting og ilegging av tvangsmulkt til grunneierne.

Hvis grunneierne ikke kunne bevise at tiltaket var lovlig bygget, ville kommunen enten kreve at det rives eller at det søkes om legalisering. Ellers vil det ilegges tvangsmulkt. Pålegg om retting går altså ut på at man enten må tilbakeføre (altså fjerne tiltaket), eller få det godkjent. Ved en ny søknad er det dagens regelverk og strandsonepraksis som gjelder for behandlingen av søknaden – selv for 50 år gamle tiltak. Strandsonevernet har i dag blitt svært strengt, og terskelen for ettergodkjenning er høy. Blir søknaden avslått, må tiltaket rives.

 
BA omtaler saken i 2021. Foto: Skjalg Ekeland.

BA omtaler saken i 2021. Foto: Eirik Hagesæter.

BA har samlet mange saker om strandsonen her

Hvorfor er eldre brygger og mindre tiltak i en særstilling?

Regelverket på oppføringstidspunktet bestemmer om et byggverk er lovlig oppført. Hvis det ikke var melde- eller søknadsplikt på oppføringstidspunktet, er bygget lovlig selv om det ikke finnes tillatelse. Grunnvilkåret for å kreve retting er da ikke oppfylt. Før 1997 var det ikke søknadsplikt for brygger. Men var det meldeplikt?

Etter bygningsloven av 1965 var en rekke tiltak meldepliktige. Disse kunne føres opp uten ordinær søknad. Man skulle imidlertid levere en melding til kommunen, slik at kommunen kunne reagere dersom det forelå avslagshjemmel – for eksempel dersom tiltaket var i strid med et byggeforbud.

Bygningsloven av 1965 fastslo at det var meldeplikt for «kaianlegg», andre større tiltak som broer, idrettsanlegg, mv. og «andre varige konstruksjoner». I de to sakene som Harris førte for retten, har staten vært enig med grunneierne i at trebryggene ikke var kaianlegg. Men var de likevel omfattet av sekkebestemmelsen «andre varige konstruksjoner», slik lovgiver mente at bestemmelsen skulle tolkes på 70/80-tallet?

Bygningsloven var en JA-lov, og byggeforbudet i strandsonen gjaldt ikke i tettbygde strøk. Store deler av Norge, herunder deler av Hjellestad og Bønes, var da tettbygd. Kommunen hadde derfor ikke hjemmel i byggeforbudet til å nekte grunneier å bygge bryggene i 1974 / 1981. Måtte grunneier likevel sende melding først?

Sakene startet som nevnt med undersøkelser i byggesaksarkivet. Byarkivet fant svært få meldinger om slike tiltak. For perioden 1965-1986 fant vi bare én frittliggende trebrygge (og den hadde naboprotest som måtte saksbehandles), samt 10 private betongbrygger. Likevel ble en rekke kaier, brygger osv. ansett som ulovlige tiltak, ene og alene fordi kommunen ikke fant melding om tiltaket i sitt arkiv.

Hvorfor fant vi ingen enkeltstående trebrygger uten naboprotester? Ble de ikke ansett meldepliktige? Ble meldingene kontrollert uten skriftlig vedtak? Kan eventuelle meldinger ha blitt «arkivert bort» eller kastet?

Vitner som jobbet på byggesak på 70/80-tallet, forklarte at de ikke krevde inn melding i slike tilfeller.

Grunneierne anførte at risikoen og bevisbyrden for alle disse usikkerhetsmomentene måtte hvile på det offentlige. Det var ikke tilstrekkelig klart at bryggene var ulovlig oppført. Uansett ville det være grovt urimelig å kreve de fjernet i dag. I urimelighetsvurderingen måtte det også sees hen til at kommunen hadde avstått fra å forfølge en lang rekke tiltak som både var større og av en mer inngripende konstruksjon enn de aktuelle.

Lagmannsrettens konklusjon

Lagmannsretten konkluderte med at slike trebrygger sannsynligvis ikke var meldepliktige på 70-tallet. Opplistingen og ordlyden som lovgiver har valgt, taler for at enke trebrygger, med små støpearbeider, ikke var ment å være meldepliktige. Nasjonal praksis viser at det var stor usikkerhet i kommune-Norge om hvordan bestemmelsen skulle tolkes når det kom til trebrygger. Det var ingen entydig praksis. Det var ingen nasjonale retningslinjer eller landsdekkende rundskriv som gav nærmere veiledning. Lagmannsretten fastslo at det i Bergen kommune ble gjort en konkret vurdering der størrelsen, konstruksjonen og inngrepet i terrenget er relevante momenter. Lagmannsretten uttalte også at «Over tid var det en gradvis innstramming av hvilke brygger som ble ansett for å falle inn under meldeplikten, slik at også mindre trebrygger ble ansett for å være omfattet fra begynnelsen av 1980-tallet».

Vedtak om rivning er inngripende, og legalitetsprinsippet fastslår at slike vedtak må ha en klar hjemmel. Med grunnlag i dette legalitetsprinsippet, kom retten til at det ikke var tilstrekkelig klart at slike trebrygger var meldepliktige, til at man 40-50 år senere kan kreve de revet. Lagmannsretten uttalte blant annet at

 «det bør vises en viss varsomhet med å konstatere ulovlighet etter så lang tid når rettstilstanden på oppføringstidspunktet var såpass uklar»

Dommen fastslår at det var forsvarlig at byggesaksavdelingen til Bergen kommune ikke krevde inn meldinger for slike brygger på 70-tallet, slik vitnene forklarte – med støtte i funnene i arkivet.

I mange saker kan det også være avgjørende hvilket årstall tiltaket ble oppført, siden dette avgjør hvilket regelverk som skal anvendes. Lagmannsretten slo med riktighet fast i West Coast-saken at «når det ikke lar seg fastslå når bryggen er oppført, bør det legges til grunn at bryggen ble oppført på det tidspunkt som er mest gunstig for den private part».

Siden lagmannsretten avgjorde saken på spørsmålet om meldeplikt, gir ikke dommen svar på de subsidiære anførslene våre – for eksempel om at rivningspålegget oversteg grensen for grovt urimelige vedtak. Vi har imidlertid fått inngående kjennskap til de historiske plan- og bygningslovene, og kommunens praktisering på 70-80-tallet. Vi har gjennomgått samtlige rivningspålegg som ble gitt i strandsonesakene, og lært hvor kommunen satt grensen for amnesti i 2012. Videre har vi fått inngående kjennskap til rimelighetsvurderingene og saksbehandlingspliktene som påhviler kommunen i disse sakene. Dette regelverket gjelder også for yngre tiltak. 

BT omtaler saken som skal opp i Lagmannsretten i 2024. Foto: Fred Ivar Utsi.

BA omtaler dommen fra Lagmannsretten i 2024. Foto: Emil Weatherhead Breistein.

BT har samlet mange saker om strandsonen her

Hva skjer nå?

Lagmannsrettsdommen West Coast/Staten blir rettskraftig (endelig) første uken i mai. Hvis staten anker, må Høyesterett ta stilling til om anken skal «slippe inn».

Johannessen-saken (om Bønes-bryggen fra 1981) skal trolig behandles av lagmannsretten i oktober 2024.  

Utvalg for miljø og byutvikling har engasjert seg i saken, og satt alle saker i strandsonen som er etablert før 1. juli 2009 på vent. Når de ovennevnte dommene er rettskraftige forventer vi at behandlingen av disse sakene tas opp igjen. Leder for plan- og bygningsetaten har uttalt at de nå ser på hvor de skal sette en ny strek i forbindelse med prosjektet.

I West Coast-dommen var det fokus på praksis frem til 1985. Dommen fastslår at det først ble praktisert meldeplikt «fra begynnelsen av 1980-tallet». I Bergen kommune fant vi den første frittliggende trebryggen (og den inkluderte naboprotest) i 1985. Dette var samme året som loven ble endret, og man fikk tydeligere signaler fra lovgiver. At kommunen praktiserte meldeplikt for alle typer tiltak fra denne dato er imidlertid usikkert.

DN Leder kommenterer dommen fra Lagmannsretten i 2024.Foto: Gorm K. Gaare.

Finansavisen omtaler dommen fra Lagmannsretten i 2024. Gjestekommentar Harris.  Foto: NTB.

Blir du berørt av dette?

Ta kontakt med Harris Advokatfirma for en uforpliktende samtale. Du kan kontakte våre advokater direkte, men vi er også tilgjengelig på chat, telefon (sentralbord) og e-post.

Kontaktinformasjon finner du her