Reiser utenom arbeidstid – har du krav på lønn eller til og med overtid?

Høyesterett vurderte forholdet mellom tjenestereiser og arbeidstid i sin avgjørelse av 4. juni 2018. Saken gjaldt en polititjenestemann som hadde fremmet krav om å få betalt overtid for tid han hadde brukt på tre reiser til og fra et annet arbeidssted enn hans vanlige og utenom alminnelig arbeidstid (HR-2018-1036-A) krever Lovdata Pro.

Avgjørelsen er i pressen omtalt som at Høyesterett har bestemt at reisetid er arbeidstid. Dette er en sannhet med en del modifikasjoner. Det kan ikke legge til grunn at alle reiser som ansatte foretar skal anses som arbeidstid, og heller ikke at det skal betales overtid.

Arbeidsmiljøloven skiller mellom arbeidstid og arbeidsfri i arbeidsmiljøloven § 10;

10-1. Definisjoner

(1) Med arbeidstid menes den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver.

(2) Med arbeidsfri menes den tid arbeidstaker ikke står til disposisjon for arbeidsgiver

Hvis det ikke er arbeidsfri, er det arbeidstid, men det betyr ikke at reiser alltid arbeidstid. Reiser er som utgangspunkt «arbeidsfri». Dette ble vurdert allerede i Kårstødommen (HR-2000-868 – Rt 2001 side 418) og prinsippet ligger til grunn for den rettslige vurderingen også i dag: Reise til og fra arbeid er ikke arbeidstid «med mindre arbeidstakeren er pålagt å utføre arbeidsoppgaver i henhold til arbeidsavtalen og derfor må sies å stå til arbeidsgiverens disposisjon» (Ot.prp. 49 (2004-2005) side 315).

Hva som nærmere ligger i dette, ble behandlet av Høyesterett i juni.

Høyesterett ba om rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen om hvordan artikkel 2 i direktiv 2003/88/EF skulle forstås. Konklusjonen ble at de reisene som saken gjaldt, måtte anses omfattet av «arbeidstid» i direktivets forstand.

Arbeidsmiljøloven bygger på direktivet, og Høyesterett kom til at bestemmelsen i § 10 må forstås på samme måte. Reisene som polititjenestemannen hadde utført, tilfredsstilte de krav som å settes for å anse reisene som «arbeidstid», og ikke «arbeidsfri».

Følgende tre elementer må vurderes for å avgjøre om reisetiden skal anses som «arbeidstid»:

1. Reisen er nødvendig og en forutsetning for at arbeidstaker skal kunne ivareta sine arbeidsoppgaver på en pliktoppfyllende måte
2. Arbeidstaker må være i en situasjon hvor han/hun er rettslig forpliktet til å følge arbeidsgivers instrukser og utføre sine arbeidsoppgaver for arbeidsgiveren, og ikke uten avbrudd av plikten, vil kunne beskjeftige seg med sine egne interesser.
3. Må ha et arbeid hvor han/hun er forpliktet til å ta oppdraget på annet sted enn vanlig oppmøtested.

Spørsmålet om hvordan reiser som er «arbeidstid» skal lønnes, er et spørsmål som ikke er regulert i arbeidsmiljøloven, men som partene må avtale. Derfor tolket Høyesterett arbeidsavtalens bestemmelser om kompensasjon. Kravet var å få overtidsbetalt.

Høyesterett tolket tariffavtalen som partene var bundet av (ATR). Den er en del av arbeidsavtalen og inneholder regler for beregning og kompensasjon av «overtidsarbeid» og kompensasjon ved reiser. Høyesterett kom til at i denne saken var deler av reisetiden omfattet av aktiv arbeidstid som skulle honoreres som overtid. «I tråd med ordlyden må bestemmelsen tolkes som en selvstendig særregel om overtid i de tilfellene tjenestemannen på sin fritid beordres til å møte til overtidstjeneste på et annet sted enn sitt faste tjenestested.»

Avgjørelsen innebærer at det er viktig å ha klare avtaler i arbeidsforhold. Det er arbeidsgivers plikt å sørge for dette, jf. arbeidsmiljøloven § 14-5.

Harris Advokatfirma AS har en egen arbeidsrettsgruppe som kan være behjelpelig med å sikre at avtalene inneholder klare og relevante bestemmelser.